|
|
|
"En plate som slekter på både salmer, folk- og progrock, men som sjelden blir så svulstig som blandingen kanskje kunne tilsi."
|
Gull og gråstein
Store fortellinger i et mektig musikalsk landskap. Mindre intrikat, men mer samstemt og behersket fra Lumsk.
Det er et mindre rifftungt band som møter oss på Lumsk' andre langspiller. Her er metall-influensene tonet ned til fordel for de lyriske stemningene. Både et heldig og uheldig trekk, spør du meg. For selv om det gjør bandet mer ensartet og låtmaterialet framstår som mye mer enhetlig, savner vi «edgen» bandet hadde på debuten, «Åsmund Frædgegjevar» (2003). Kanskje skyldes det utskiftningene de har gjort siden sist. Stine Mari Langstrand har erstattet vokalist Vibeke Arntzen, og Ketil Sæther har tatt over den ene gitaren. Men når det er sagt så er det mange glitrende låter her, og koblingen mellom tekst (ført i pennen av Birger Sivertsen og kona Kristin) og musikk har aldri fungert bedre. Sånn som på den mektige «Åsgårdsreia» der vi får rullet ut historien om følget av døde mennesker som svever rundt og plukker med seg døde sjeler - tonesatt av tritonusspillende gitarer, stikkende fioliner og et blytungt komp. Andreas Elvenes (kjent fra blant andre 3rd and the Mortal) gir med sin bassrøst teksten et veldig riktig uttrykk og skaper dessuten en fin kontrast til Langstrands klare stemme. Et annet kutt verdt å nevne er «Allvis», historien om den allvitende dvergen som frir til datteren til Tor. Her nærmer Lumsk seg nesten et fusion-landskap, men redder seg i land med den smakfulle bruken av instrumentering og en temaoppbygging som plasserer dem nær King Crimson. Disse to låtene representerer forøvrig ytterpunktene på en plate som slekter på både salmer, folk- og progrock, men som sjelden blir så svulstig som blandingen kanskje kunne tilsi.
Høydepunkter: «Åsgårdsreia» og «Nøkken» 4/6 p
Kai Kristiansen, Adresseavisen
|
|
©2007 SolidGroundSound LTD - Design by Peril Media |
|
