Til tross for min iboende svakhet for sjangerbastarder av ymse slag - dette synes jeg ikke fungerer.
Det åttehodede, ikke så veldig skumle trollet som utgjør Lumsk er vinnere av årets by:larm-pris og sånn, og har ifølge juryen "unikt særpreg, driv og originalitet". Mon det. De har i hvert fall bevilgende myndigheter i sin hule hånd, ved å kunne skilte med nøkkelord som klassisk, jazzlinja, teater og damekor. Vi har med en mulikalsk dyktig gjeng å gjøre, men de byr på sodd som innbefatter svææært trauste Sabbath-riff, de sedvanlige klokkeklare kvinnevokalene (ja, de er det) som må være med hver gang den norske rocken skal fronte målsaken, og hissige feler, samt blåserrekker og noe som kan høres ut som samples men ikke er det, og mest ødeleggende for min del, en mannlig vokal/resitatør som gir svært ubehagelige assosiasjoner til brautende "syngjespel" på Det Norske Teateret, en eller annen gang etter 1965. Jeg har ingen som helst anklagepunkter mot nynorsk, snarere tvert imot, men jeg stusser over å høre tekster på nynorsk deklamert som fra en forgangen tid - og dét på en måte som var det Darkthrone på "TV Oslo" i `92. Dette låter Ulver møter Paul Ottar Haga og Kari Rueslåtten, og jeg klarer ikke å kvitte meg med følelsen av fylkeskommunal, "grensesprengende" korrekt "rock" - av den typen som hyres inn når et nytt kulturhus skal innvies, eller en "fredspriskonsert" skal avholdes. Kanskje funker det live, med stort oppsett, for et vennligsinnet publikum, men forestillingen om headbangere som trinnløst går over i hallingkast er og forblir en konstruksjonm en slags Jehovas Vitne-forestilling om at alle er vi veldig like, bortsett fra gartneren, for han er neger og har stråhatt. Men han er litt lik likevel. På den annen side: Gåte selger jo plater, og de har trolig dette "drivet" som by:larm-juryen setter slik pris på. Så juryen blir kanskje ikke alene i landets konsertsaler. 3/6 p
John Erik Frydenlund, Natt & Dag
|
