Dette bandet har i noen måneder vært en fast gjest å finne i spilleren min; trønderne som har klart å skape en egenartet hybrid innen folkmetal, om det er det som passer til leveransen, som har fått det rare navnet "Åsmund Frægdegjevar"... Bandet har vært ytterst prikkfrie i kommunikasjonen med undertegnede, noe som gjør det hele så lett, så lett. For har man en bra skive i bagasjen kommer man et stykke, men er man samarbeidsvillig med oss små medier som ikke kan skryte på oss dritmye kommerst stæsj, da kommer man enda lengre; i hvert fall ifølge mine leveregler. Lumsk har tillatt seg å være åpne og fordomsfrie i sin søken etter å frigi musikken sin. De har med andre ord troen på seg selv i behold. Dette er også gjeldende i musikken. Behovet og evnen til å blande seg borti ting som de egentlig ikke har noe med, rager høyt.
Hvorvidt folk som vanligvis er oppdatert innen metalscenen eller folk-scenen tar bandet til seg, er ennå uvisst. Men at medlemmene er modige og framfører låtene med bravur - det levnes det ikke tvil om. Jeg oppfordrer alle til å i utgangspunktet kjøpe blindt for å støtte; da om man har litt preferanser med nevnte stilarter - skiva må vokse med deg; den driver framover og åpenbarer seg ikke før man har gjort det totalt motsatte av det som hersker innen popbransjen - gitt skiva litt tid. Den fester seg ikke skikkelig med en gang.
"Ormin Lange" er en favoritt. Med sine lange, krøllende toner støypes fundamentet for mitt forhold med Lumsk. Den kvinnelige vokalen er til stede akkurat nok til at man kan skildre en balanse. Maskuliniteten i det vokale bidraget styrer skuta forunderlig bra og åpner alltid små porter for de andre til å komme med soloistiske finneser. Tøff fele også...
"Skip under lide" er tøff som alle vestlandske fjell. Med sin Third and the Mortalske tilnærming, scorer den høyt. Her kan man lett høre at bandet nok en gang svinger metaløksa høyt. For det er ikke for mye folk inkludert. Man glemmer liksom ikke at det er et band som absolutt har metal som en av hovedingrediensene. Tross neste låt, "I Troillhender" , som med sin ballade/kvadlignende tilfører skiva et nødvendig pusterom, er metalfaktoren reell.
"I Lytinne två" geleider Lumsk inn i den mer nasjonalromantiske folkemusikken; med sin "heidundrande" og "Hiddelihopp" groove, svinger den det hele slik jeg i utgangspunktet hadde trodd bandet skulle låte før jeg hadde lånt øre til gjengen...
"Fagran fljotan folen" er kanskje å regne for litt svak i sammenhengen, men for undertegnede blir det mye knask i form av det musikalske som kjemper om å vise seg fram; man oppdager detaljer etter hvert som skiva spilles...
Nest siste låt ut, "Kampen om Bergtrolli" er førstemann som får hodet mitt til å sånn smått begynne å oppføre seg metallisk; rå gitarføring i form av et skikkelig 70talls hardrock riff adderer litt spiss til det som til nå har vært en jevn affære.
Ingen fillere for min del. Men jeg tror nok dette albumet vil bli mottatt med blandet kritikk, da med tanke på at en del av dagens publikum, som jo er en del av bandets målgruppe, tilbringer mye av tiden sin i selskap med extrem metal. Men få nå for all del fingeren ut og sjekk ut dette bandet.Det kommer utrolig mange tøffe, sterke og innovative band fra Norge for tiden. Mer skal det bli, men akkurat nå er det Lumsk som skal supportes...at man velger å avslutte skiva med en salmelignende/slåttaktig sak, var vel ikke helt forventet, og det fungerte nok ikke optimalt heller. Men når alt skal summeres, er denne skiva ikke noe annet enn en vellykket produksjon. Turen disse fire gruppene snart skal ut på, i regi av Face Front og Lumsk' eget selskap; Tabu Recordings, vil vise hva bandet kan. For om de leverer på scenen og ikke lar materialet på skiva framstå så veldig annerledes, da tipper jeg promoavdelingen skal få solgt en del skiver...
Yjmetal
Heavymetal.no
|
